Knerten har jo rundet 2 år – og blir en stor og flott gutt ettersom tiden går. Dette året har gått så fort, og det er rart hvordan jeg nå tenker at han har vært her bestandig. Livet uten er jo utenkelig, og to år høres ikke mye ut. Men knappen som pushes når man blir mor er ikke mulig å reset’e
Ordene kommer på løpende bånd, og han mestrer flere og flere ting. Det store for tida er puslespill og duplo. Han har lenge villet lese mye bøker, men det har stilnet litt. Jeg håper og tror det kommer tilbake igjen.

Desember måned er en hektisk måned for de fleste, men med en bursdagsfeiring klemt inn blir det ekstra.

Jeg synes dog det er stas med så mye lysglimt midt i mørketida.
Gratulerer med dagen 17.12 lille venn – mamma og pappa elsker deg!

Sommeren er på hell, og vi har hatt en deilig ferie med svigermor i Risør.
Knerten koste seg i Dyreparken, og inntrykkene ble såpass mange at innen vi kom oss til Kutoppen (som har HELT riktig navn, for den bakken var BRATT og laaaang) hadde han sovnet..
Han løper rundt, og ordene er mange. Det er deilig å kunne kommunisere ved hjelp av språk, og at han faktisk har såpass god forståelse.
Det store for tiden er “baj” – som betyr vann.
Utenfor huset er det ett sted som fylles opp hver gang det regner – en stor, fin pytt.
Men når sola står på tørker den opp, så da er det “baj borte”.

Etter barnehagestart har vi hatt både forkjølelse og den 4. barnesykdom, og elveblest som en reaksjon på sistnevnte.
Men gutten er fremdeles den samme, blide som han alltid har vært. Solstrålen vår!

Så det stemmer det vi har hørt; sent – men godt!

I den anledning begynte jeg å bake etter vi hadde spist frokost, og jeg følte meg veldig så flink da klokka var før 09 og kaka stod i ovnen.
Men så er det det da – at foregående 17.mai’er har jeg ikke hatt en mobil og aktiv liten hjelper.
Så hvordan kunne jeg forutse at lillemann i et ubevoktet øyeblikk greide å skru på knotten på komfyren og vri den til maks, over 300 grader.. Man kan jo si det sånn at gulrotkake trenger ikke stekes noe særlig lenge på 300 grader før den er svartere enn graven. Oi, så blid mammaen var da hun skrapet av de svidde kantene og helte den ustekte midtrøra i vasken.

Så – man vet man er småbarnsmor når klokka er 10 en søndags formiddag og man allerede har bakt 2 kaker, og i mellomtiden kjørt en oppvaskmaskin og vært på den lokale storkiosken og handlet inn flere egg.

Nå ar lillegull fått omgangssyke. For første gang i sitt 16 måneder lange liv har han kastet opp – og ikke rent lite heller. Ikke mindre enn 7 maskiner har gått sin gang siden kl. 13 igår, alt var innsmurt. Og jeg, som trodde jeg ikke taklet oppkast, har faktisk blitt sausa inn selv uten å trekke en mine. Hva man ikke gjør som mamma! Jeg får uante “krefter” og overgår meg selv stadig.
Men det gjør vondt lant inn i hjerterota.. Når min lille gutt står på alle i 4 i senga midt på natten og brekker seg, tårene hans spruter og han strekker seg etter meg som for å si; “mamma, jeg må ha nytt, tørt tøy..” og legger seg rett ned og vil bare sove videre – ja, da regelrett verker det.
Nå håper vi på at dette skal gå over, og at uken bringer med seg sol og friskhet.
Det har kommet både opp og ut bakveien i et døgn, og omgangssyken er vel kjent for å herje i 1-2 dager.

Jeg synes så ufattelig synd på gutten min!

Dåpen 22. mars 2009

 Jeg ser jo nå at vårt lille dåpsbarn ikke er noen baby lenger….

Hans første ordentlige og fonetisk korrekte ord er: BADE. :-)
Tidligere har han jo sagt mamma, pappa, nei, oi, nammenamm og slikt – men “bade” er jo faktisk et skikkelig ord og ikke en del av bablingen de øver seg på.
Det morsomme er at som oftest når han sier dette ordet hvisker han.
Han kan sitte på gulvet og lese i boken sin, og så hører jeg en hes, hviskende stemme si “bade” hver gang han er på siden med babyen i badekaret.
Sukk, det er søtt, altså!

Nå er lillegull 15 måneder – og for en utvikling det er for tiden!
Dog ser vi konturene av en meget sterk vilje og evnen til å tviholde på den så lenge som overhodet mulig.
Moren kan ikke riktig skjønne hvor han har fått denne staheten og viljestryken fra..

For noen dager siden måtte jeg krype til korset og hente frem saksa. De dyrbare hårlokkene som jeg har tviholdt på (Det er jo babyhåret hans. Baby – B-A-B-Y – jeg HAR en baby enda, har jeg ikke?), måtte vike. Når man lugger ungen hver gang man drar en hals over hodet er det på tide. Og det er jo en gutt vi har, lange lokker får en eventuell søster ta seg av  :-)
Og apropos søsken;
Lysten min på en til har ikke vært 100% tilstede. Men i takt med vårsolen og en voksende liten gutt kjenner jeg jammen at lysten på en velduftende, varm liten bylt på brystet begynner å friste meg igjen..
Om noen vil spå når nr. 2 kommer – take your chance!

Å MØTE ET BARN MED BLIKKET

Å møte et barn i blikket
er mer enn et møte med vår;
det er som å dra på en reise
tilbake titusener av år
og ikke bare finne
sin egen barndom på ny,
men artens famlende barndom
i tidens morgengry.

av Andrè Bjerke

Nå for tiden er den absolutte favorittaktvititeten å dra seg etter og reise seg opp OVERALT. Oppetter vegger, hyller, karmer, bord – ja, som nevt; alt. Og vi går rundt og frem og tilbake.
Og der vi trodde at vi kom til å havne i en periode med mye knall og fall er vi istedet beskuet en kontrollert pode som vitterligen ikke setter seg ned eller deiser i bakken med mindre han vet det nøyaktige utfallet av det.
På morssiden har han mer enn nok av uheldige motorikkgener (eller ren kløne, om du vil) å ta av, men jammen har han ikke vist seg å være en perfeksjonist av dimensjoner. Denne gutten gjør ikke som Senkveld-Harald og ting han ikke kan.
Her er det stålkontroll, og merker han at han ikke fikser det lar han det gå noen dager og bygger opp mer mot og muskler.

Den dagen han slipper seg er det nok 0-100 på få sekunder!

Gode gutten min!